Kilde: Wikipedia, den frie encyklopedi
Bilder: Jarle B.Nielsen
Ulla-Førre er et vannkraftverk i Hjelmeland, Suldal og Bykle kommuner. Med en installert effekt på ca. 2100 MW totalt er dette det største vannkraftverkanlegget i Norge og Nord-Europa. Årlig produksjon er i gjennomsnitt 4,45 TWh (1987-2006), og de tre hovedkraftverkene utgjør 7,5 % av den totale maskinkapasiteten i Norge. Det ble investert ca. 9,3 milliarder kroner (1986-kroner) i utbyggingen, hvilket tilsvarer ca. 23 milliarder i 2021-kroner. Produksjonsverdien ble i 2006 anslått til ca. 22 milliarder kroner.
Utbyggingen av anlegget foregikk i årene 1974-1988, og førte med seg en rekke forandringer i lokalsamfunnet. Suldal hadde frem til anleggsstart en nedadgående befolkningsutvikling, men fikk rundt 1000 nye innbyggere i utbyggingsperioden. Anleggssenteret for utbyggingen ble lagd til Garaneset på Sand, og kraftverkgruppen Ulla-Førre har i dag administrasjon og sentralverksted på Suldalsosen.
Anlegget henter vann fra et 2000 km² stort nedbørsfelt sentralt i Ryfylkeheiene. Dette omfatter blant annet den kunstige innsjøen Blåsjø som fungerer som flerårsmagasin. Blåsjø er oppdemmet av noen av Norges største dammer, deriblant Oddatjørndammen (høyeste fyllingsdam), Storvassdammen (største fyllingsdam) og Førrevassdammen (største betongdam). I kraftverkgruppen Ulla-Førre inngår flere kraftverk. Det største er Kvilldal kraftverk, som er Norges største kraftverk målt i installert effekt (1240 MW). I tillegg inngår Saurdal kraftverk, Hylen kraftverk og Stølsdal kraftverk, samt to pumpestasjoner i Stølsdalen og på Hjorteland.
Anleggsarbeidet
To år før vedtaket om utbygging kom de første anleggsarbeiderne til Suldal. Det var da klart at utbygging i en eller annen form ville komme, og man begynte å bygge infrastruktur til anlegget. En ny fylkesvei som ga Vadla veiløsning det året utbyggingen ble vedtatt, ga innbyggerne i vertskommunene en tidlig smak på det positive prosjektet førte med seg. Suldal kommune fikk i anleggsperioden rundt 1000 nye innbyggere, og for en kommune som fra før hadde 3600 innbyggere var det klart at man måtte til med mye tilrettelegging. Da kraftkronene senere begynte å rulle inn hadde kommunen omtrent blakket seg på bygging av skoler og barnehager, og tilrettelegging av bolig- og anleggstomter. I tillegg var det sterk politisk uenighet i forbindelse med bygging av lagerhall og administrasjonsbygg, som kom i konflikt med dyrket mark på Garaneset på Sand.
I starten var det et problem at det var for få arbeidsfolk: Oljeindustrien var i ferd med å etablere seg i Stavanger, og Statkraft hadde flere andre anlegg under bygging. Man måtte satse på opplæring og unge krefter. Etter hvert som andre anlegg ble ferdige kom også flere av de anleggsfolkene som hadde vært med på disse. Utbyggingen av Ulla-Førre varte så lenge at en del valgte å bosette seg, og fortsatte å bo der etter at anleggsarbeidet tok slutt. De lokale fikk også anledning til godt betalt arbeid, og med det kom det en synlig velstandsøkning i kommunen. I arbeidsukene bodde arbeiderne i brakkeleirer. Den største var på Øvre Moen (rett ved Oddatjørndammen), der det bodde rundt 400 personer på det meste. For å unngå den såkalte brakkesyken (kjedsomhet ved lengre opphold i ensformige omgivelser) ble det satt opp en provisorisk idrettshall for arbeiderne. I leiren var det i tillegg post- og banktjenester, og det flere mil inn i fjellheimen. En annen leir, på Beinlei, hadde helårsdrift på tross av plasseringen på 1100 moh. midt mellom de to hoveddelene av Blåsjø. Det var også leirer ved Førrevass og Storvatn. Antall ansatte var på det meste (1983) rundt 1500, og leder for anleggsarbeidet var Jacob de Rytter Kielland.
Den største hindringen i anleggsdriften underveis kom ved utsprengingen av tunnelen Saurdal-Sandsa. Det lakk hele veien vann gjennom fjellet, og dette måtte pumpes ut kontinuerlig. Under sprengingsarbeidet kom det plutselig en større vanninntrenging og arbeiderne måtte evakuere umiddelbart. Tunnelen ble raskt fylt opp med vann, og det tok flere måneder å pumpe den tom igjen. I motsetning til andre større kraftutbygginger på denne tiden var det lite motstand fra verneinteresser, slik at anleggsarbeidet ble ikke hindret av aksjoner.
Ser man utbyggingstiden under ett, var infrastruktur hovedprioritet i starten. Kraftstasjonane ble satt i drift før dammene ved Blåsjø var ferdig utbygd; i mai 1982 kunne Kong Olav V åpne Kvilldal kraftverk. Da var Hylen kraftverk allerede satt i drift. Oddatjørndammen, Førrevassdammen, og Førreskarddammen stod ferdig i 1986, Storvassdammen i 1988. Anleggsarbeidene ble offisielt avsluttet ved årsskiftet 1988/89, men etterarbeid og opprydding fortsatte ut 1989.
I forbindelse med utbyggingen ble det forskuttert en rekke veier i distriktet, og den viktigste var kanskje Suldalsveien, som ga veiforbindelse på nordsiden av Suldalsvatnet og dermed helårlig forbindelse til Østlandet. I tillegg ga denne forbindelse til Hylen innerst i Hylsfjorden, der det største utstyret til kraftverkene ble tatt i land (blant annet transformatorene).
Noen bilder fra det som jeg var mest med på.
